Måned: august 2007

Lise Komisrud skrev til spalten i Hundesport om shiba og agility, og vi gjengir denne artikkelen her. Lurer du på noe i forbindelse med treningsopplegg, konkurranse ol innen Agility, er Lise Kommisrud vår klubbkontakt på området!

Agility er en sport med fart og spenning, samt en oppvisning og konkurranseaktivitet for hunder i alle størrelser og raser. Sporten er inndelt i tre hundestørrelser og tre klasser. Hunden skal på kortest mulig tid og med færrest mulig feil, ta seg gjennom en hinderbane bestående av ulike typer hinder. Hindrene består av hopp, tunnel, pølse, hjul, slalåm etc. Føreren løper sammen med hunden, og fører den gjennom banen med kommandoer og oppmuntring.

Agility er en av Norges yngste og mest populære hundesporter. De første konkurransene ble arrangert i 1986.

Det å gå agility med en shiba krever mye tålmodighet. Det er en rase som lærer raskt og er uredd for hinder, så hinderinnlæring er ikke noe problem. Skal du begynne med agility, så sett deg et mål med mange delmål. Du kan heller ikke forvente like stor fremgang på treningene hver gang. Vil ikke en shiba, så vil den ikke. Da er det meningsløst å tvinge den til noe. Gjør da bare noe som er veldig gøy den dagen, f.eks. en enkel kombinasjon med hinder som du veit hunden vil lykkes i, og deretter ”julekvelden”. Det er viktig å trene korte økter, max 3-5 min pr økt. Vi må ikke drepe gløden til hunden. Selv har jeg stått med alt tenkelig av godbiter og leker, men uten å lykkes. I det siste har vi tatt treningsfri en uke eller to. Det ser ut til å fungere bra. Da virker det som han gleder seg til å trene igjen. Alt skal være positivt på agilitybanen selv om hunden gjør feil. NEI er fyord!!! Som oftest er det føreren som gjør feil, enten ved stemmebruk eller føring.

Det som har vært mitt største problem, er motivasjonen til hunden. Agility har det sett ut som han har likt, men ikke at jeg har bestemt hva han skulle gjøre. Så det gjelder å samarbeide, og stole på hunden. Det har jeg lært å gjøre etterhvert, og da fungerer det veldig bra. En shiba er ikke så rask på banen, men den er stødig og gjør sjelden feil. Komatsu var i 2005 den fjerde beste i sin klasse her i landet, så alt går. Håper at Komatsu og jeg får se flere shibaer på agilitybanen i årene fremover.

AGILITY ER GØY!!!

Hilsen Lise Kommisrud
Kontaktperson for klubben i temaet Agility

I Japan brukes shiba hovedsakelig til småvilt- og fasanjakt, iblant også til villsvin- og hjortejakt. Hos oss brukes shiba særlig til jakt på elg og hjort. Flere shibaer er dessuten blitt godkjente ettersøkshunder.
En jeger som aktivt bruker sin shiba i arbeid, er Halvor Størmer. I Shibaklubbens spalte i Hundesport nr 6/03 forteller han om sine erfaringer. Jeg har fått Størmers tillatelse til å bruke teksten her.

”Shibaen er en ”all-rounder”, så å beskrive dens jaktmønster osv. vil nok fylle en hel liten bok. Jeg har erfaring med shiba først og fremst på elgjakt, men har også testet Washi på skogsfugl og hare. 

Hvis vi tar elgjakten først: Jeg jakter med shibaen i sele og line, altså tradisjonell bandhund. Dette er delvis fordi jeg også bruker den på ettersøk. Ettersøk og løshundjakt er vanskelig å kombinere. Når det er sagt, har vi også prøvd å slippe shiba på elg. Det funker bra, men den skjeller ikke jevnt og stødig nok til å holde elgen, slik en gråhund gjør. Dette tror jeg kan trenes opp. 

Siden shibaen jakter på alt som er, må man lære seg å se på hunden hva den har i nesen. På spor av elg er shibaen rolig, konsentrert og vimser lite. Selvfølgelig er dette på grunn av elgens gangmønster når den beiter eller trekker seg unna. Intensiteten på et elgspor etter at den har vært med på elgfall, er ikke til å ta feil av. Shibaen har god nese, så med rett ”programmering” kan den bli en riktig god bandhund. Samtidig er shibaen svært godt egnet til ettersøk, så da har man jo to-i-en. Det er jo bra! 

På skogsfugl og rype er det en helt annen sak. Hunden følger her også evt. spor på bakken, og det blir rimelig enkelt å se når den er på ”fuglefot”. Den vimser hit og dit, værer mot tretoppene og er skikkelig turbo. Apport er ikke noe problem hvis du har trent. Den er ikke så hard i kjeften at den moser viltet, men kommer forsiktig, stolt og elegant tilbake med byttet. Her er det også fint å ha en kamerat med seg som kan finne skadet vilt, og hente det du har skutt. Jeg har ikke fått min shiba til å skjelle på fugl som sitter ”i veden”, slik f.eks. finsk spets gjør. Mulig det også er en treningssak. 

Er shibaen litt turbo på fugl, skal du bare prøve den på hare. Det er det råeste jeg har sett av shiba noen gang! En hel dag ute på harejakt med shiba som løshund, og ingen tegn til å ville ta det med ro. Shibaen springer opp haren, forfølger den som ei harabikkje, halser hele tiden. Og om du får skutt den, henter den haren til slutt. Skikkelig adrenalinkick! Men shibaen kan være litt liten for apport av hare. Hvis den gripes i hals eller hode, må shibaen strekke seg for å få med byttet. Det gjør den da også, men det er nok litt slitsomt. Men komisk er det, og jegerne får mosjonert smilebåndet litt. 

Så til slutt: Mine erfaringer er at shibaen jakter på det du vil at den skal jakte på. Men den har en naturlig forkjærlighet for små- og mellomstort vilt. Lærer du den imidlertid å jakte på elg, gjør den det også med stor intensitet. Det store problemet med en all-rounder, er jo at du kan havne ut på harejakt midt under elgjakta. Det må du bare ta med, eller så må du legge mye arbeid i å ”avprogrammere” shibaen på alt annet enn elg. Det har ikke jeg gjort. Jeg synes bare det er litt sjarmerende at vi havner inn i einerkrattet for å lukte på noe som viser seg å være harelort!”