Shiba som jakthund

I Japan brukes shiba hovedsakelig til småvilt- og fasanjakt, iblant også til villsvin- og hjortejakt. Hos oss brukes shiba særlig til jakt på elg og hjort. Flere shibaer er dessuten blitt godkjente ettersøkshunder.
En jeger som aktivt bruker sin shiba i arbeid, er Halvor Størmer. I Shibaklubbens spalte i Hundesport nr 6/03 forteller han om sine erfaringer. Jeg har fått Størmers tillatelse til å bruke teksten her.

”Shibaen er en ”all-rounder”, så å beskrive dens jaktmønster osv. vil nok fylle en hel liten bok. Jeg har erfaring med shiba først og fremst på elgjakt, men har også testet Washi på skogsfugl og hare. 

Hvis vi tar elgjakten først: Jeg jakter med shibaen i sele og line, altså tradisjonell bandhund. Dette er delvis fordi jeg også bruker den på ettersøk. Ettersøk og løshundjakt er vanskelig å kombinere. Når det er sagt, har vi også prøvd å slippe shiba på elg. Det funker bra, men den skjeller ikke jevnt og stødig nok til å holde elgen, slik en gråhund gjør. Dette tror jeg kan trenes opp. 

Siden shibaen jakter på alt som er, må man lære seg å se på hunden hva den har i nesen. På spor av elg er shibaen rolig, konsentrert og vimser lite. Selvfølgelig er dette på grunn av elgens gangmønster når den beiter eller trekker seg unna. Intensiteten på et elgspor etter at den har vært med på elgfall, er ikke til å ta feil av. Shibaen har god nese, så med rett ”programmering” kan den bli en riktig god bandhund. Samtidig er shibaen svært godt egnet til ettersøk, så da har man jo to-i-en. Det er jo bra! 

På skogsfugl og rype er det en helt annen sak. Hunden følger her også evt. spor på bakken, og det blir rimelig enkelt å se når den er på ”fuglefot”. Den vimser hit og dit, værer mot tretoppene og er skikkelig turbo. Apport er ikke noe problem hvis du har trent. Den er ikke så hard i kjeften at den moser viltet, men kommer forsiktig, stolt og elegant tilbake med byttet. Her er det også fint å ha en kamerat med seg som kan finne skadet vilt, og hente det du har skutt. Jeg har ikke fått min shiba til å skjelle på fugl som sitter ”i veden”, slik f.eks. finsk spets gjør. Mulig det også er en treningssak. 

Er shibaen litt turbo på fugl, skal du bare prøve den på hare. Det er det råeste jeg har sett av shiba noen gang! En hel dag ute på harejakt med shiba som løshund, og ingen tegn til å ville ta det med ro. Shibaen springer opp haren, forfølger den som ei harabikkje, halser hele tiden. Og om du får skutt den, henter den haren til slutt. Skikkelig adrenalinkick! Men shibaen kan være litt liten for apport av hare. Hvis den gripes i hals eller hode, må shibaen strekke seg for å få med byttet. Det gjør den da også, men det er nok litt slitsomt. Men komisk er det, og jegerne får mosjonert smilebåndet litt. 

Så til slutt: Mine erfaringer er at shibaen jakter på det du vil at den skal jakte på. Men den har en naturlig forkjærlighet for små- og mellomstort vilt. Lærer du den imidlertid å jakte på elg, gjør den det også med stor intensitet. Det store problemet med en all-rounder, er jo at du kan havne ut på harejakt midt under elgjakta. Det må du bare ta med, eller så må du legge mye arbeid i å ”avprogrammere” shibaen på alt annet enn elg. Det har ikke jeg gjort. Jeg synes bare det er litt sjarmerende at vi havner inn i einerkrattet for å lukte på noe som viser seg å være harelort!”

Comments are closed.