Kategori: Bruk og trening

JUN inviterer til sporleggerkurs gjennom sommeren, hvor du lærer å legge blodspor. Det begynner med en digital samling 15. juni, og deretter praksis i Snertingdal hvor du må være med på én av følgende helger: 19-20. juni, 26.-27. juni og 10.-11. juli.

Priser:
Kun digital innføring (gir ikke kursbevis): 200kr
Fullt kurs medlemmer: 600kr
Fullt kurs ikke-medlemmer: 800kr

Påmelding på mail til Vibeke på standal79@hotmail.com
Betaling før kursstart til klubbens konto: 9486.05.45343, merket med navn + sporleggingkurs.

Vi inviterer til dobbel blodsporprøve med EK og AK i Snertingdal 28. og 29. august 2021.

Påmelding gjøres via Dogweb.

Dommere for helgen:
Roger Åsheim
Hanne Kiil
Morten Johansen
Katrine Ruste

Vi håper så mange som mulig ønsker å delta! I tillegg trenger vi frivillige som ønsker å være med på å arrangere prøven. Ta kontakt med Vibeke Standal på standal79@hotmail.com dersom du kan tenke deg å hjelpe til.

Dette er nesearbeid for hunden:

I spesialsøk trener hunden på å finne en spesiell luktkilde. Det kan være narkotika, sprengstoff, kreft, kadaver, skadedyr, sopp, ID og mye annet. Smeller er konkurranseformen av spesialsøk, og er en forholdsvis ny hundesport som tilbys av en del hundeklubber. Norsk smellerklubb er godkjent som medlemsklubb av NKK. Det er opprettet regler for prøver i klasse I og II. Klasse III og ELITE vil komme etterhvert.

Men de fleste nøyer seg med å holde på med spesialsøk for moro skyld og for at hunden skal få stimulere hjerne og nesearbeid.

Under opplæringen tilføres det en spesiell lukt i en eller flere bokser eller glass plassert i en golvbane eller i en såkalt platform. Utvannet te er godt egnet som lukt fordi den kan utvannes og utvannes i det uendelige etter hvert som hunden blir dyktigere. Det må brukes samme tetype hver gang. Opplæringen starter med 3 bokser der den ene er tilsatt lukten. Seinere får hunden prøve seg på dobbel bane med 6 bokser, og der den ene er tilsatt lukt. For at ikke hunden skal lære hvor boksen med lukt er, må plasseringen av denne boksen stadig endres. For å være sikker på at hunden ikke leiter etter feil lukt (menneskelukt), er det viktig at den som endrer plasseringen, tar på alle glassene, ikke bare på det som skal er søksmålet og som flyttes.

For at hunden skal forstå at det er telukta den skal finne, blir det i begynnelsen gjerne brukt klikker/forsterker ved snusing på den riktige boksen. Eier er med hunden og viser med hånd hvor den skal snuse. Etterhvert blir klikker gradvis fjernet. Men ros fortsatt ved søk på rett boks, og gi alltid masse kos etter hver fullført bane. Målet er at eier seinere skal kunne stå på avstand og bare dirigere retning og si «søk». Hunden skal også lære å markere ved funn, f.eks. ved å sette seg, ved å sette en labb på boksen eller ved et bjeff.

Huskeliste hvis du vil lage egen golvbane:

• Bruk gjerne en hobbyplate. Den skal være minimum 20 cm bred, gjerne bredere fordi noen hunder liker å gå oppå. Del plata i to sånn at du får to deler á 1,20 cm lang. Lag 3 hull i hver av delene sånn at du får 6 hull med jevn avstand. Diameter i hullene skal være passe romslig til de boksene eller glassene man har. Sett de to delene sammen ved bruk, gjerne med en krok for stabiliteten. Mal gjerne platene og nummerer hullene fra 1-6. Høyden på golvbanen skal være slik at toppen på boksene/glassene så vidt stikker litt over kanten på plata. De skal lett kunne flyttes fra hull til hull, sånn at hunden aldri vet hvilken som har lukt.
• Boksene skal ha en ca høyde på 90 mm og diameter på 70 mm. De kan kjøpes gjennom eBay eller fra Stig Meier Berg på http://www.sporsok.no.
• I stedet for bokser kan det brukes syltetøyglass der diameter på lokket er ca 70 mm. Bruk tesillignende lokk eller bor masse små hull i lokket, sånn at lukta på det hunden skal finne kommer ut.

Når golvbanen er delt i to når den ikke er i bruk, har de fleste plass til å oppbevare den og å så sette den sammen ved bruk et eller annet sted hjemme. En liten økt med smellertrening/spesialsøk kan lett gjennomføres mellom to TV-program.

Vi gjengir her en artikkel fra det svenske tidsskriftet “Jaktjournalen” fra oktober 2002. Tittelen på artikkelen er “Japaner i Älgskogen”, tekst og foto: Per Klaesson

Artikkelen er scannet inn, så det forekommer noen skrivefeil.
Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra “Jaktjournalen”.

Japaner i älgskogen

Lise Komisrud skrev til spalten i Hundesport om shiba og agility, og vi gjengir denne artikkelen her. Lurer du på noe i forbindelse med treningsopplegg, konkurranse ol innen Agility, er Lise Kommisrud vår klubbkontakt på området!

Agility er en sport med fart og spenning, samt en oppvisning og konkurranseaktivitet for hunder i alle størrelser og raser. Sporten er inndelt i tre hundestørrelser og tre klasser. Hunden skal på kortest mulig tid og med færrest mulig feil, ta seg gjennom en hinderbane bestående av ulike typer hinder. Hindrene består av hopp, tunnel, pølse, hjul, slalåm etc. Føreren løper sammen med hunden, og fører den gjennom banen med kommandoer og oppmuntring.

Agility er en av Norges yngste og mest populære hundesporter. De første konkurransene ble arrangert i 1986.

Det å gå agility med en shiba krever mye tålmodighet. Det er en rase som lærer raskt og er uredd for hinder, så hinderinnlæring er ikke noe problem. Skal du begynne med agility, så sett deg et mål med mange delmål. Du kan heller ikke forvente like stor fremgang på treningene hver gang. Vil ikke en shiba, så vil den ikke. Da er det meningsløst å tvinge den til noe. Gjør da bare noe som er veldig gøy den dagen, f.eks. en enkel kombinasjon med hinder som du veit hunden vil lykkes i, og deretter ”julekvelden”. Det er viktig å trene korte økter, max 3-5 min pr økt. Vi må ikke drepe gløden til hunden. Selv har jeg stått med alt tenkelig av godbiter og leker, men uten å lykkes. I det siste har vi tatt treningsfri en uke eller to. Det ser ut til å fungere bra. Da virker det som han gleder seg til å trene igjen. Alt skal være positivt på agilitybanen selv om hunden gjør feil. NEI er fyord!!! Som oftest er det føreren som gjør feil, enten ved stemmebruk eller føring.

Det som har vært mitt største problem, er motivasjonen til hunden. Agility har det sett ut som han har likt, men ikke at jeg har bestemt hva han skulle gjøre. Så det gjelder å samarbeide, og stole på hunden. Det har jeg lært å gjøre etterhvert, og da fungerer det veldig bra. En shiba er ikke så rask på banen, men den er stødig og gjør sjelden feil. Komatsu var i 2005 den fjerde beste i sin klasse her i landet, så alt går. Håper at Komatsu og jeg får se flere shibaer på agilitybanen i årene fremover.

AGILITY ER GØY!!!

Hilsen Lise Kommisrud
Kontaktperson for klubben i temaet Agility

I Japan brukes shiba hovedsakelig til småvilt- og fasanjakt, iblant også til villsvin- og hjortejakt. Hos oss brukes shiba særlig til jakt på elg og hjort. Flere shibaer er dessuten blitt godkjente ettersøkshunder.
En jeger som aktivt bruker sin shiba i arbeid, er Halvor Størmer. I Shibaklubbens spalte i Hundesport nr 6/03 forteller han om sine erfaringer. Jeg har fått Størmers tillatelse til å bruke teksten her.

”Shibaen er en ”all-rounder”, så å beskrive dens jaktmønster osv. vil nok fylle en hel liten bok. Jeg har erfaring med shiba først og fremst på elgjakt, men har også testet Washi på skogsfugl og hare. 

Hvis vi tar elgjakten først: Jeg jakter med shibaen i sele og line, altså tradisjonell bandhund. Dette er delvis fordi jeg også bruker den på ettersøk. Ettersøk og løshundjakt er vanskelig å kombinere. Når det er sagt, har vi også prøvd å slippe shiba på elg. Det funker bra, men den skjeller ikke jevnt og stødig nok til å holde elgen, slik en gråhund gjør. Dette tror jeg kan trenes opp. 

Siden shibaen jakter på alt som er, må man lære seg å se på hunden hva den har i nesen. På spor av elg er shibaen rolig, konsentrert og vimser lite. Selvfølgelig er dette på grunn av elgens gangmønster når den beiter eller trekker seg unna. Intensiteten på et elgspor etter at den har vært med på elgfall, er ikke til å ta feil av. Shibaen har god nese, så med rett ”programmering” kan den bli en riktig god bandhund. Samtidig er shibaen svært godt egnet til ettersøk, så da har man jo to-i-en. Det er jo bra! 

På skogsfugl og rype er det en helt annen sak. Hunden følger her også evt. spor på bakken, og det blir rimelig enkelt å se når den er på ”fuglefot”. Den vimser hit og dit, værer mot tretoppene og er skikkelig turbo. Apport er ikke noe problem hvis du har trent. Den er ikke så hard i kjeften at den moser viltet, men kommer forsiktig, stolt og elegant tilbake med byttet. Her er det også fint å ha en kamerat med seg som kan finne skadet vilt, og hente det du har skutt. Jeg har ikke fått min shiba til å skjelle på fugl som sitter ”i veden”, slik f.eks. finsk spets gjør. Mulig det også er en treningssak. 

Er shibaen litt turbo på fugl, skal du bare prøve den på hare. Det er det råeste jeg har sett av shiba noen gang! En hel dag ute på harejakt med shiba som løshund, og ingen tegn til å ville ta det med ro. Shibaen springer opp haren, forfølger den som ei harabikkje, halser hele tiden. Og om du får skutt den, henter den haren til slutt. Skikkelig adrenalinkick! Men shibaen kan være litt liten for apport av hare. Hvis den gripes i hals eller hode, må shibaen strekke seg for å få med byttet. Det gjør den da også, men det er nok litt slitsomt. Men komisk er det, og jegerne får mosjonert smilebåndet litt. 

Så til slutt: Mine erfaringer er at shibaen jakter på det du vil at den skal jakte på. Men den har en naturlig forkjærlighet for små- og mellomstort vilt. Lærer du den imidlertid å jakte på elg, gjør den det også med stor intensitet. Det store problemet med en all-rounder, er jo at du kan havne ut på harejakt midt under elgjakta. Det må du bare ta med, eller så må du legge mye arbeid i å ”avprogrammere” shibaen på alt annet enn elg. Det har ikke jeg gjort. Jeg synes bare det er litt sjarmerende at vi havner inn i einerkrattet for å lukte på noe som viser seg å være harelort!”

Treningsopplegg hentet fra boka “Shaping/klikkertrening” av Anders Hallgren. Artikkelen gir en kort innføring i klikkertrening og viser to praktiske eksempler på hvordan metoden kan brukes i trening ved hundens aggresivitet mot andre hunder eller hundens skepsis overfor barn.

Først må du lære hunden hva klikkerlyden betyr.

 Bruk ekstra gode godbiter, noe hunden virkelig elsker (små pølsebiter, kjøttbollebiter o.l.) Du starter innlæringen av klikkerlyden hjemme i stua. Mens hunden er opptatt av noe annet, klikker du og hiver en av disse gode godbitene bort til den. Hunden skjønner ingenting, men spiser godbiten.
Gjenta minst 10 ganger.
Ta en pause.
Etter en stund, når hunden er opptatt med noe annet igjen, tar du en ny slik treningsperiode av selve klikkerlyden. Nå har hunden skjønt at klikkerlyden fører til godbit, og ser på deg når den hører lyden. Dersom den kommer bort til deg, trenger du ikke kaste godbiten til den, men gi den direkte inn i munnen.
Gjenta den samme treningen på kjøkkenet/andre rom. Deretter trener du ute, først på et rolig sted, seinere på steder med mer forstyrrelser.

Et klikk skal alltid føre til godbit!
Når hunden ser på deg hver eneste gang den hører klikket, og kommer for å få godbit, kan du begynne klikkertreningen.

Trening ved aggressivitet mot andre hunder

1. Få hjelp av en person med en hund som din hund ikke kjenner. Det må være en rolig hund som ikke er utfordrende og aggressiv. Helst bør det være en hund som nesten overser andre hunder.
2. Den fremmede hunden skal være på ca 25 meters avstand. Du skal stå helt stille med klikkeren. Observer nøye hvor hunden din ser.
3. I samme øyeblikk som hunden din ser mot den andre hunden, før den har rukket å reagere med anspenthet eller aggressivitet, klikker du med klikkeren, og gir en ekstra god godbit.
4. Fortsett slik flere ganger, til du ser at hunden din kikker mot den andre hunden på en avslappet måte.
5. Gå nærmere den andre hunden, men ikke så nær at hunden din blir anspent. Omtrent 12-15 meters avstand.
6. Gjenta samme treningen på denne avstanden
7. Reduser gradvis avstanden ned til ca 1-2 meter
8. Tren på denne måten også med andre hunder, så mange forskjellige som mulig. Etterhvert også med mer viltre hunder. Ikke gå for fort fram.
9. Ha alltid klikkeren og godbitene med deg når du går på tur. Bruk klikkeren og godbitene med en gang hunden din ser på andre hunder.
    
10. Kommer det en fremmed hund for nært, og din hund begynner å reagere med aggressivitet, må du ikke klikke eller gi godbit.
11. Ikke gi godbiter bortsett fra i trening. Spesielt må du unngå godbiter når hunden din er nær andre hunder (hunden din kan komme til å skulle forsvare maten ved å angripe den andre hunden). Klikker du, ser hunden mot deg (og ikke mot den andre hunden) for å få godbiten.
12. Når hunden er blitt stabilt flink, reduserer du klikkingen veldig sakte. Husk å rose hunden når den er flink. Men fortsatt gjelder at har du først klikket, må du gi godbit.

Trening ved usikkerhet mot barn

1. Barnet skal være på avstand, ca 10 meter. Si til barnet at det ikke skal se på hunden. Hver gang hunden begynner å se på barnet, skal du klikke og gi godbit.
2. Barnet skal være på halve avstanden av den forrige. Gjenta treningen på denne avstanden.
3. Barnet er på halve avstanden av den forrige igjen (nå ca 2-3 meter). Gjenta treningen.
4. Barnet er helt nært. Barnet må være helt rolig og passivt, og skal fortsatt se vekk. Når hunden nærmer seg for å snuse, eller på annen måte vil undersøke barnet, klikk og gi godbit. Fortsett å belønne med klikk/godbit ved hvert slikt initiativ under treningen. Men avbryt etter en kort stund, særlig for at barnet ikke skal kjenne press.
5. La barnet komme fram til hunden med en godbit. Belønn med klikk når det har kommet halvveis mot hunden. Barnet skal gi godbiten. Si til barnet at det fortsatt ikke må se hunden inn i øynene.
6. Nå skal barnet få se litt på hunden. Belønn hunden med klikk og godbit akkurat når barnet møter hundens blikk. Gjenta flere ganger. Meningen er at hunden skal lære seg å ikke tolke in trussel i øyenkontakten.
7. Belønn med klikk og godbit når barnet klapper hunden. Be barnet om å klappe bare en eneste gang.
8. La barnet klappe hunden to ganger, og belønn

Og så videre…

Nedtrapping av klikker/godbit

Når hunden er blitt veldig flink, skal du begynne nedtrapping av bruk av klikker. Men dette skal skje så gradvis at hunden nesten ikke merker det. Klikk 9 av 10 ganger, så 8 av 10 osv.

Gi ros når du ikke klikker. Da trenger du ikke gi godbit. Men også i framtiden skal du klikke av og til, slik at hunden ikke gir opp å prøve på å få deg til å klikke. Klikkingen viser hunden at du fortsatt er fornøyd med atferden. Fortsatt gjelder at har du først klikket, skal du alltid gi godbit.

For at klikkertrening skal være skikkelig effektivt, er det viktig at godbiter ikke gis utenom treningen. Gjør du det, vil jo aldri hunden kunne skjønne at det var dens egen gode atferd som førte til godbit.

---

Vil du lære mer om klikkertrening og “Shaping”, kan du ta en kikk på www.canis.no, hvor du finner bøker og kurs rundt om i landet. (webmaster anmrk)

Artikkelen er skrevet av Christen Lang og gjengitt på klubbsidene med hans tillatelse.

Hva er egentlig formålet med en hundeutstilling?

Svarene kan være mange; – Skjønnhetsbedømming? Den rent estetiske nytelsen det er å se en harmonisk og velstelt hund.
– Konkurranse? Vårt behov for å vinne og ha den beste hunden.
Og ikke minst; – et mål for oppdretteren til å avle frem sunne og rasetypiske hunder.
Eller kanskje det rett og slett er å ha en hyggelig hobby, der vi kan treffe andre mennesker og prate om vår felles interesse.

Det er to typer bedømmelse.

Den ene er kvalitetsbedømmelsen, hvor hver enkelt hund blir målt opp mot rasens ideal, som er beskrevet i rasestandarden. Standarden er bygget opp ut fra den funksjon (arbeidsoppgave) den enkelte rase skal fylle, og er som regel utarbeidet i rasens opprinnelsesland.

Den andre typen er konkurransebedømmelsen. Her vurderes de anmeldte hundene opp mot hverandre, og den hunden som er nærmest idealet – har minst detaljfeil – vinner.

Hva kan vi så gjøre for å presentere vår hund på en best mulig måte?

Det er en selvfølge at vi alltid møter med en velstelt hund, som er godt “luftet” på forhånd. Hvis hunden ikke er i pels, så la den heller bli hjemme. Det er mange utstillinger i løpet av året, så anledningen vil helt sikkert by seg senere. Det er ikke å anbefale å vise en hund i dårlig pels eller kondisjon (for tykk/tynn).

Husk at hundens eksteriør er det ingen ting å gjøre med. Den er resultat av sine foreldre, og viser om oppdretteren har lykkes i å finne en god kombinasjon. Ta det derfor ikke personlig dersom din hund ikke helt er idealet for rasen. Alle ønsker jo å eie eller være oppdretter av den beste hunden. Men alle kan jo ikke vinne alltid. Men heldigvis har de forskjellige dommerne forskjellig syn på hva de anser som viktige detaljer.

Det du imidlertid kan gjøre, er å presentere hunden på beste måte overfor dommeren. Dette begynner allerede når du får hvalpen. En glad hund, som er foret riktig og som får rikelig mosjon og masse kjærlighet, vil alltid være en god hund, uasett premiering.

I utstillingssituasjonen:

På utstilling skal dommeren se på hundens tenner og kontrollere bittform etc. Da gjelder det at vi har trent på dette fra hvalpen er liten. Noen dommere vil også se hunden på et bord. Dette må også trenes på. En hund som er vant til å stå på et bord, vil heller ikke bli så lett redd hos dyrlegen.

Hunden må kunne bli tatt på av fremmede. Noe av det jeg personlig synes er det viktigste ved hundeutstillinger, er det at vi skal avle frem mentalt sunne hunder, som skal kunne tåle den påkjenningen det er å komme på en utstilling med mange fremmede mennesker og hunder, og bli tatt på av en fremmed (dommeren).

En hund trenger normalt ikke å bades før en utstilling. For de fleste raser (untatt pelsrasene) holder det med en god børsting.

I utstillingsringen finnes det KUN 2 posisjoner.
1. Hunden skal stå i ro. Dette kan med fordel trenes på. 2. Og den skal trave (ikke galoppere) rundt i ringen.
Hver rase har sitt bevegelsesmønster, så her må fart og skrittlengde tilpasses hundens bevegelser.

Hundene stilles ut etter kjønn og alder. Hannhunder og tisper hver for seg. Først kommer klassens hunder samlet inn i ringen. Da gjelder det å stille hunden opp så pent som mulig. La den helst stå fritt. Stå aldri mellom hunden og dommeren. Dommeren skal SE hunden hele tiden. Førsteinntrykket er meget viktig for dommeren.

I ringen er det også viktig at det er god kontakt mellom hund og fører. Prat gjerne med hunden og få den til å vise seg fra sin beste side. Dette må trenes på. Det nytter ikke å komme på utstilling uten å være forberedt, og kanskje bli skuffet over at det ikke gikk bra. Husk at DU vet hvor fint hunden din kan vise seg. I ringen er det DIN oppgave å vise dommeren dette. Det er kort tid vi har til disposisjon, så her må konsentrasjonen være på topp. Det du kan forlange av dommeren er at han/hun selvfølgelig er høflig og vennlig, og går nøye over hunden din. Husk at det er helt frivillig å stille ut. Du ber om akkurat denne dommerens syn på din hund, og han/hun gir deg det ut fra det de ser i bedømmelsesøyeblikket. Dommeren skal også se hunden i bevegelse. Følg de anvisningene som gies. Noen (særlig engelske dommere), vil se hunden bevege seg i en trekant. Andre vil først se hunden bevege seg rundt i ringen, for deretter å se hundens bevegelser rett forfra og bakfra. De ber deg da om at du går rett frem og tilbake med hunden, etter først å ha gått noen runder rundt i ringen. Etter at dommeren har sett alle hundene i sin klasse stående og i trav, er det tid for den individuelle kvalitetsbedømmelsen. Etterpå blir de hundene som går videre til konkurransebedømmelse, innkalt samtidig og dommeren rangerer disse innbyrdes.

Til slutt blir beste hannhund og tispe kåret (BIR og BIM). BIR hunden går videre til gruppefinalen. En kort, skriftlig kritikk som inneholder dommerens oppfatning av hundens fordeler og mangler, blir utlevert når hunden er ferdig bedømt. Regler, klasser og sløyfer står omtalt i utstillingsreglementet, som det kan lønne seg å lese igjennom på forhånd. Det er mye å sette seg inn i for en førstegangsutstiller. Ta den første utstillingen som en trening, og delta gjerne på hvalpeshow som ledd i treningen. Både hund og eier trenger å øve seg. “Rom” ble som kjent ikke bygget på en dag!

Men glem ikke at det viktigste er å ha en hyggelig og interessant dag på utstilling. Og du er selvfølgelig like glad i hunden din uansett hvilke premier den får!

Utstillingsringen

I ringen er det kun dommeren, ringsekretær og skriver som har lov å oppholde seg, utenom utstillerne og eventuelle aspiranter og elever. 1 Dommer 2 Dommerbord A Trekant som skal følges, dersom dommeren ønsker dette. B Rundering av ringen. Husk alltid å holde god fart og god avstand til hunden foran deg. Hunden skal alltid gå på VENSTRE side av deg. Bruk ringen godt, dvs. gå godt ut til sidene. C Du går rett frem og tilbake fra dommerbordet.

Hvis du har opplysninger om hunden, eller spørsmål, henvend deg da alltid til ringsekretæren. Det er ikke tillatt å opplyse dommeren om tidligere premieringer. Hver hund har et utstillingsnummer, og dommeren vet hverken navnet på hund eller eier.